Historisk forsvarsstrategi fra EU

Europakommisjonen presenterte nylig sin aller første forsvarsstrategi, «First-ever Defence Industrial Strategy». Hva inkluderer den, hva betyr den for Europa og Norge, og hvorfor kommer den nå?

Selv om det har forekommet forsvarssamarbeid i EU, som for eksempel forsvarsfondet «European Defence Fund», har EU historisk sett latt forsvarspolitikk forbli et nasjonalt anliggende. Russlands invasjon av Ukraina har i stor grad fremprovosert ønsket om og utviklingen av en forsvarsstrategi for EU. Med en fullskala krig på vårt kontinent har det oppstått et behov for EUs medlemsland å tenke på og forberede en strategi om forsvar og sikkerhet i Unionen. Dette blir videre forsterket av det kommende valget i USA, med presidentkandidat Trump som stadig uttrykker misnøye mot forsvarsalliansen NATO. Derfor tar EU nå grep for å i større grad sikre egen sikkerhet og tar på seg en ny rolle som geopolitisk aktør.

Forsvarsstrategien til EU, som foreløpig har et budsjett på 17 milliarder kroner, består hovedsakelig av tiltak som er utformet for å oppnå følgende mål:

• Forbedre samarbeid: strategien oppfordrer EUs medlemsland til å investere mer sammen med andre land. Det vil blant annet gis momsfritak for felles våpenkjøp
• Styrking av forsvarsindustrien: EU vil styrke motstandsdyktigheten, responsen og innovasjonsevnen til den europeiske forsvarsindustrien. Dette inkluderer tiltak for å støtte forsking, øke investeringene samt adressere utfordringer innenfor leverandørkjedene
• Økonomisk støtte: for å forbedre forsvarsindustrien på de kommende utfordringene, vil EU tildele finansiering gjennom et nytt europeisk forsvarsprogram, «European Defence Investment Programme (EDIP)». Budsjettrammen er på 1,5 milliarder euro, i perioden 2025-2027 (rundt 17 milliarder norske kroner)
• Globale partnerskap: viktigheten av internasjonalt samarbeid blir anerkjent, og EU understreker derfor sin forpliktelse til å samarbeide med nasjoner over hele verden. Eksempelvis vil Ukraina få muligheten til å delta i EUs forsvarsprogrammer. Dette reflekterer Unionens solidaritet og støtte til Ukraina i møte med eksterne trusler

Hva skjer på hjemmebane?

Da forsvar hovedsakelig har vært nasjonalt anliggende og ikke EØS-relevant, har Norge selv hatt ansvar for politikken på dette feltet. Norge har allikevel deltatt i EU-initiativer innenfor forsvarssamarbeid som for eksempel Forsvarsfondet (European Defence Fund, 2021-2027), et finansieringsprogram for forskning og kapabilitetsutvikling. Norge har også bidratt med innkjøp av våpen til Ukraina. Som EØS-medlem kan Norge delta i EU-programmer (som forsvarsstrategien) på lik linje med EUs medlemsland. Norsk deltakelse i det nye forsvarsprogrammet er enda ikke avklart.
Nylig kom nyheten om at den norske regjeringen vil doble forsvarsbudsjettene de neste tolv årene, der forsvaret skal styrkes med 600 milliarder kroner. Regjeringen begrunner budsjettøkningen med den store geopolitiske usikkerheten og Russlands invasjon av Ukraina, men forslaget må først vedtas i Stortinget. Det som er sikkert, er at vi ser tendenser til økt satsing på forsvar i hele Europa.

Den europeiske forsvarsstrategien er et betydelig skritt mot Unionens innsats for å styrke sine forsvarsevner samt sikre stabilitet og motstandskraft på det europeiske kontinentet. Gjennom samarbeid og strategisk fremsyn, ønsker EU i større grad å være rustet i møte med utfordringene vi står ovenfor, i et stadig mer komplekst sikkerhetslandskap. Unionen tydeliggjør også sin forpliktelse til kollektiv sikkerhet og solidaritet i møte med geopolitiske trusler. Forsvarsstrategien kan dog støte på utfordringer og er avhengig av å overvinne spørsmål om nasjonal suverenitet, finansiering og balansering av strategiske prioriteringer.

Gjennom NATO er Norge allerede med i en forsvarsallianse, og det er ikke dette EU prøver å bygge med forsvarsstrategien, men heller et ønske om utvidet sikkerhet (som ikke er avhengig av USA) på eget kontinent. For første gang på flere tiår har det åpnet seg et politisk rom i Europa for det som kan anses som en ambisiøs revurdering av forsvarspolitikken.