EU på vei videre, men i ulik hastighet

Den 25. mars 1957 i Roma signerte statsledere fra Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Tyskland Romatraktaten. Romatraktene markerte begynnelsen på det som har utviklet seg til å bli det som vi i dag – 60 år senere – kjenner som Den europeiske union. I en tid der utfordringer knyttet migrasjon, populisme, økonomisk stagnasjon og ikke minst brexit preger Europa, ser EU27 etter nye løsninger. Lørdag 25. mars var statsledere fra EU-landene samlet i Roma for å markere 60-årsjubileet, og for å diskutere unionens fremtid.

Tidligere denne måneden lanserte Europakommisjonen en hvitbok med fem fremtidsscenarioer for det europeiske samarbeidet. Det var fremtidsscenarioene fra Kommisjonen som la føringer for helgens toppmøte, og i løpet av møtet ble medlemslandene enige om en felles erklæring, til tross for at flere av statslederne hadde kommet med uttalelser før møtet som tydet på at enighet ville bli vanskelig. Både den greske statsministeren Alexis Tsipras og Polens statsminister Beata Szydlo hadde i forkant varslet at de kunne komme til å dempe stemningen under jubileumsfesten. Det var spesielt mye usikkerhet knyttet til hvorvidt statsminister Szydlo kom til å hindre enighet, men når topplederne møttes i den italienske hovedstaden signerte også hun den såkalte «Romaerklæringen».

Med Romaerklæringen er statslederne enige om at veien videre vil innebære mer europeisk integrasjon, men i ulik hastighet avhengig av de ulike landenes ønsker. Det legges i erklæringen vekt på at samtlige land, som tidligere, skal bevege seg i samme retning, og at traktatene fortsatt skal følges. EU skal fortsatt holdes åpen for de som respekterer unionens verdier. Setter man Romaerklæringen opp mot Kommisjonens fremtidsscenarioer, ser den ut til å passe best inn i scenario 3: tettere samarbeid for de som ønsker det.

Hva Romaerklæringen faktisk vil bety for unionen er vanskelig å si, men det kan markere et viktig skille for det europeiske samarbeidet. Frem til nå har normen vært at alle medlemslandene skal være med på alle integrasjonsprosessene, med åpenbare unntak som euro-samarbeidet og Schengen, der flere land har valgt å stå utenfor. Hvorvidt det blir flere slike eksempler som følge av erklæringen fra toppmøtet gjenstår å se.