Et skritt videre på veien mot bankunion
I kjølvannet av at finanskrisens hissige bølger traff Europas kyster, ble det med god grunn stilt spørsmål ved en del av de grunnleggende strukturene i eurosonen. Eurosonen er fortsatt et ganske enestående prosjekt i å danne en valutaunion i så stort omfang og med så ulike økonomier. En av ulempene med disse forskjellene er at økonomiske sjokk rammer de ulike landene ulikt.
Det synes som om det er bred enighet blant økonomer om at euroens inntog i for stor grad sikret medlemslandene for like kredittvilkår, uten at strukturen i eurosonen ga grunnlag for det. I tillegg har det i ettertid blitt klart at noen av landene har manipulert makroøkonomiske data i stor skala, som i enda større grad har bidratt til at enkelte land har fått låne for mye penger til for lav rente. I andre land, med i utgangspunktet sunne statsfinanser, har det offentlige overtatt dårlige lån for å redde banker. Svært enkelt sagt er det dette som har utløst «eurokrisen». Da den virkelige situasjonen har kommet for dagen har rentene for disse landenes lån gått opp, slik at det blir dyrere å betjene lånene. Samtidig har krisen i seg selv medført økte offentlige utgifter. Landene har mistet kredittverdighet, og dermed i praksis blitt utestengt fra kredittmarkedet.
Mange økonomer mener at en del av eurokrisen kan løses ved en felles bankunion i EU, eller i alle fall i eurosonen. Dette som et tillegg til den allerede eksisterende Europeiske sentralbanken (ECB), som setter medlemslandenes pengepolitikk. En bankunion må bestå av tre hovedelementer: et felles overvåknings- og kontrollorgan for banker, en myndighet som kan bestemme hva som skal skje med feilede banker og til slutt en felles troverdig innskuddsgaranti for hele eurosonen, som kan sikre at bankinnskudd i for eksempel Italia er like trygge som de i Tyskland.
I desember kom EUs finansministre fram til enighet om et felles overvåkningsorgan. Denne avtalen består imidlertid av en rekke kompromisser, og det er usikkert om den vil ha ønsket effekt. I tillegg må den godkjennes av Europaparlamentet, hvilket kanskje ikke skjer før en gang mot slutten av neste år. Hastverket, eller viljen til å få på plass en bankunion som raskt som mulig, ser ut til å være vesentlig mer dempet nå enn i desember.
Det er foreløpig ingen forslag på bordet for opprettelsen av en myndighet som kan bestemme hvem og hvordan feilede banker kan enten få en såkalt «bailout» (at gjeld eller andre «assets» kjøpes opp fra banken for å sprøyte kapital inn) eller restruktureres, men det er håp om at Kommisjonen kan komme med et forslag i løpet av neste uke. En godkjenning av Parlamentet og en eventuell implementering er imidlertid flere år fram i tid.
Forrige uke klarte eurosonens finansministere å komme til en enighet om et «operasjonelt rammeverk» for hvordan ESM (European Stability Mechanism), EUs 500 milliarder euro store bailout-fond, kan brukes til å direkte rekapitalisere kriserammede banker. Også dette må imidlertid godkjennes av Parlamentet.
I morgentimene på torsdag 27. juni kom eurosonens finansministere til enighet om at første skritt for å redde banker i krise skal være en såkalt «bail-in», at eiere og store kreditorer i første omgang er de som må ta regninga, etter samme modell som krisen på Kypros ble håndtert. Småsparere skal imidlertid skjermes. Først i neste omgang skal man kunne ty til enten nasjonale redningsfond, eller eventuelt ESM. Det har vært uenighet om hvor stor grad av selvbestemmelse landene skal ha, men med avtalen som nå foreligger er det enighet om hvordan feilede banker skal reddes i EU. Det er enda langt igjen til bankunionen er ferdig, men denne ukens toppmøte markerer altså at EU er på vei dit, om enn noe forsinket.
Les mer:
Andreas Haga Raavand innehar en bachelor i samfunnsøkonomi og er tidligere studentpraktikant ved VNB
